Fru Dyregod
Egentlig skulle jeg ha skrevet oppgave nå, men ble revet med etter å ha lest historier på denne siden. Jeg vil som den myrsnipa jeg er
fortelle om mine dyr.
 Jeg har alltid hatt dyr. Har tatt vare på og vært like glad i
dem alle. Hjemme hadde vi tre perserkatter. Simen var min egen. Han ble med meg til Tromsø da jeg begynte å studere. Jeg mistet han dessverre
når han bare var 4 år gammel. Han ble syk og jeg måtte til slutt ta det tunge steget til dyrlegen. Jeg var deprimert i flere måneder
etter. Det er nå nesten 3 år siden han døde, men jeg savner han fremdeles. Vi var liksom sjelevenner, forstå det den som kan.
Det var merkelig stille i leiligheta i tiden etter Simen. Jeg og min samboer ble enige
om å skaffe oss en hund. Vi lånte bøker om hunder på biblioteket. En dag fikk vi telefon i fra min samboers søster som er
dyrlege i Alta. Hun sa hun hadde inne en hund på 2-3 år som skulle avlives, en hund hun trodde kunne passe til oss. Det var ikke
spørsmål i min munn. Så et par dager etter kom lille Magnus til oss. Han het noe annet, men jeg omdøpte han "Magnus". En
fin hund må ha et passende navn. Magnus var litt redd når flyet endelig landet, men etter noen dager hos familien M ble han varm i trøya.
Han ble kjent med våres rutiner og innordnet seg fort. Vi har aldri angret og er kjempe glad i lille vennen vår.
 En stund etter så vi en
annonse i Nordlys om noen kattunger som søkte et godt hjem. Vi kunne tilby den ene det beste hjemmet en katt kan tenke seg. Han heter Jens. En liten
ulldott var han. Nå er han en stor ulldott. Ikke rart med den appetitten han har! Magnus syntes det var fint å få en "bror". Magnus
har aldri vært aggressiv mot katter. Hjemme i Lofoten har vi katter og Magnus har siden første stund vært snill med dem. Spesielt snill
var han med Pittelita. Faren min fant henne alene i et naust nede ved havet.  Hun
var bare 140 gram. De blå øynene hennes var store og hun lignet mer på en fuggelunge enn en katt.
Når vi drar hjem til Lofoten er vi en hel dyrehage. Jeg kommer hjem med Jens og Magnus. Moren og faren min har hunden
Simba og kattene Pittelita og Pusur.
Når det er sagt må jeg si noen ord om Simba og Pusur. Simba var en omplasseringshund mamma tok til seg. Han elsker å sitte fremme på
fanget u bilen når Magnus må ligge bake i buret. Å være sammen med "de voksne" er stas! Pusur har bodd i tusen hjem. Broren
min fikk han til seg for ca. 13 år siden. Besteforeldrene mine på Ørsnes fikk så Pusur siden de hadde mistet sin lille Aria. For noen
år siden døde bestemor og bestefar, og deres største ønske var at vi skulle ta vare på Pusur. Med det var Pusur
vår igjen. Han er sjefen i huset. Ingen tør å trå på han!
Hilsen fru dyregod
Vi vil gjerne høre din historie, send den til oss på
e-post!
Klikk her for å komme tilbake til Historier.
| 
