Westiens hudsymptomerDet finnes mengder av temaer som kunne tas opp i en veterinærspalte, men innledningsvis er det vel naturlig å se på de problemene som for tiden er viktigst for rasen. Da kommer etter mitt skjønn hudlidelser øverst på listen. Jeg har tenkt å bruke noen numre fremover til å gå igjennom dette relativt grundig, i håp om at informasjonen kan bli til nytte både for den enkelte hund/hundeeier og for klubbens videre avlsarbeid.
Forfatter: Torill Bergsjø Artiklen av Torill Bergsjø, veterinær ved Oslo dyreklinikk ble publisert i Westie-klubbens medlemsblad "Westiebladet" nr. 1/00.
Innledning
Jeg har blitt bedt om å skrive om veterinærstoff om Westie, og skal først ganske kort presentere meg selv.
Jeg var ferdig utdannet veterinær i 1974. De tre første årene drev jeg smådyrpraksis om kvelden og arbeidet med en dr.scient.-oppgave i farmakologi om dagen. Fra 1978 har jeg kun drevet smådyrpraksis. Av spesialutdannelse kan nevnes autorisasjon som undersøker av arvelige øyelidelser i 1986, autorisasjon som spesialist i hundens og kattens sykdommer i 1994, samt videreutdannelse i hudsykdommer. De siste to årene har jeg vært daglig leder for Oslo Dyreklinikk, et av de største private dyrehospitalene i landet.
Det er kanskje naturlig å tro at jeg selv er westie-eier, men så er ikke tilfelle. Jeg har hatt Labrador retriever gjennom de siste 20 årene, og er godt fornøyd med det. Kontakten med westie-verdenen begynte med familien Aronsen i Oslo, og har blitt opprettholdt av en entusiastisk svoger og svigerinne i de senere årene. Når jeg i tillegg treffer en rekke kjekke westier på klinikken, er det vel like før jeg selv skifter rase!
Det finnes mengder av temaer som kunne tas opp i en veterinærspalte, men innledningsvis er det vel naturlig å se på de problemene som for tiden er viktigst for rasen. Da kommer etter mitt skjønn hudlidelser øverst på listen. Jeg har tenkt å bruke noen numre fremover til å gå igjennom dette relativt grundig, i håp om at informasjonen kan bli til nytte både for den enkelte hund/hundeeier og for klubbens videre avlsarbeid.
Westiens hudsymptomer
En westie med hudproblemer kan presenteres i mange ”forkledninger”. Klinisk kan vi dele pasientene inn i hvert fall i følgende grupper:
1. Valper i 8-10 ukers alderen med generell kløe/rødflammet hud og mer eller mindre utbredte skorper og sår.
2. Unge hunder, dvs. i området ½ til 1 ½ års alder, med få synlige hudforandringer, men med mer eller mindre intens labbeslikking, ansiktskløe og eventuelt generell kløe.
3. Noe eldre hunder som vesentlig har labbeproblemer. Disse består i kløe/slikking og rød, irritert hud mellom tærne og tredeputene. Huden mellom tredeputene begynner å danne større og mindre groper, der det legger seg sand og skitt.
4. Hunder der hovedproblemet er et fuktig/fettet eksem over rygg og nakke.
5. Hunder med varierende kombinasjoner av ørebetennelse, skorper langs underleppene, kløende/irriterte labber, sår/skorper/rød eller sort hud diverse steder på kroppen.
I tillegg til disse jevnlig opptredende ”westie-syndromene” kan selvsagt også westie få andre hudproblemer, som lus og midd, hormonelle hudlidelser, hudkreft, legemiddelreaksjoner m.m.
Hva er egentlig problemet?
Når det gjelder westiens spesielle hudproblemer vet man fra avlsforsøk at det foreligger en genetisk (arvelig) disposisjon, men man vet lite eksakt om arvegangen og man vet lite om hvorfor det opptrer så forskjellige symptomer. Det eneste man med noenlunde sikkerhet vet er at ”noe ser ut til å gå galt med immunsystemet”. Innenfor denne rammen har man tre noenlunde godt definerte problemer:
1. Hårsekkmidd
2. Seboré
3. Allergi
Hårsekkmidd
Hårsekkmidden (Demodex canis) er et ca. 0,2 mm langt, sigarformet dyr, med korte, forkrøplete ben i forparten. Midden finnes i hårsekkene, der den tilbringer hele sitt liv fra egg via larve til voksent dyr. Utenfor verten lever parasitten bare noen få timer.
Hårsekkmidd i et lite antall finnes hos alle normale hunder, på samme måte som det finnes bakterier på all normal hud. Overføring av midd regnes å skje bare fra tispe til valper, og bare i den aller første levetiden. Man regner med at overføringen skjer via melken eller på andre måter når valpene dier. Smitte fra hund til hund på andre måter forekommer ikke.
En frisk hund med et normalt fungerende immunsystem lever i fred med sitt lille antall hårsekkmidder. Problemene oppstår først ved immunfeil. Midden begynner av ukjent grunn å formere seg raskere enn vanlig. Denne første formeringsbølgen nedsetter vertens immunforsvar, og deretter skjer en eksplosiv oppblomstring. Middene invaderer hårsekker og omkringliggende vev, og dette fører igjen til sekundære hudforandringer som håravfall, flassing, skorper, sår.
Sykdomssymptomene som opptrer ved oppblomstring av store mengder
hårsekkmidd kalles Demodicosis. Sykdommen kan opptre i tre varianter:
1. Lokalisert form
2. Generalisert form
3. Labbe-demodicosis
Lokalisert demodicosis ses i form av små hårløse flekker, fortrinnsvis i ansiktet og på forbena, fortrinnsvis hos unge dyr. Disse flekkene vil ofte avhele uten behandling i løpet av noen uker/måneder. Problemet ses oftest på store, korthårede raser som rottweiler, dobermann, vorsteher o.l. , og er dessverre ikke den varianten vi pleier å se på westie.
Generalisert demodicosis vil, som navnet sier, angå store deler av kroppen. Man ser flekkvis til nesten total hårløshet, flassing, skorper og sår, rød og irritert hud eller sort og fortykket hud, litt avhengig av hvor langt man har kommet i sykdomsforløpet. Hunder som har gått ubehandlet over lang tid blir etterhvert generelt syke, dvs. de får feber, store lymfeknuter, dårlig matlyst, magrer av, kort sagt; de føler seg elendige.
Man deler den generaliserte demodicosis inn i to undergrupper, en som opptrer på ganske unge hunder, og en som opptrer på eldre hunder som en følgetilstand til andre lidelser. Hos de unge hundene regner man med at det foreligger en arvelig immunsvikt, og disse hundene og deres søsken anbefales ikke brukt til arv. Problemet kan oppstå på westie, men rasen ser ikke ut til å være overrepresentert når det gjelder denne formen.
Ved labbe-demodicosis, som westien regnes å være spesielt disponert for, kan oppblomstring av midd skje enten bare i huden mellom tær/tredeputer, eller det kan skje en oppblomstring på labbene i kombinasjon med generalisert demodicosis. Labbe-demodicosis kan være vanskelig å behandle, og blir fort et invalidiserende problem. Huden på labbene er hele tiden utsatt for mekanisk påkjenning fra grus og sand, og det vil konstant være et problem med sekundære bakterieinfeksjoner. |
